I Klassekampen 20. februar har Marit Synnøve Krogtoft ei hel side om at det i skriftlig bokmål ikke er lov å "peike" på noen. Der skal man "peke". I mange år nå er bokmålet blitt mer konservativt og sherryaktig, og riksmålsfolket gleder seg som unga til julepresangene. Som det er viktig for bikkja å pisse høyest på løktestolpen, er det viktig for sherryfolket å markere sin sosiale posisjon i samfunnet. Da er det viktig å holde seg unna a-endingene og det personlige pronomenet "dem". Ellers kan man fort rase ned den sosiale rangstigen, om sånne fy-ord tas i bruk. Språket i Norge har siden dansketidas slutt vært en klassekamp mellom sherryfolket og folka i dalstroka og i arbeiderklassen. Nazis
Visste du at det i bokmål er forbudt å skrive peike, altså med diftong? Jeg for min del oppdaget det i sommer. Retteprogrammet i word liker ikke peike, så jeg slo til slutt ordet opp. For en gangs skyld har retteprogrammet rett: peike står ikke i Bokmålsordboka. Du kan velge mellom mange andre diftonger i ulike ordpar, som mene/meine, sen/sein, slikke/sleike, alene/aleine, leke/leike, men altså ikke mellom peke og peike. Det er da rart? Det var sikkert en del av den nye politikken, altså språkpolitikken, tenkte jeg. Færre valgfrie former, det er et ideal. Men når kan det ha blitt forbudt? Er det noe helt nytt? Eller kan det ha kommet i reformen på 80-tallet, da det ble lov å skrive syd, men
Telemark er en spennende region i debatten om norsk skriftspråk. Den øvre delen av fylket har nynorsk som skriftnorm, den nedre har bokmål. I vinter har debatten gått om Porsgrunn kommune skal være såkalt bokmålskommune. I den nye Midt-Telemark kommune er mange redde for at nynorsk skal falle ut som aktivt skriftmål. Nynorsk og bokmål er to variasjoner av skriftspråket norsk. Noen ønsker å definere bokmål så konservativt som mulig. Andre gjør det samme med nynorsk. Slik blir de definert som meir ulike og dermed vanskeligere for oss å mestre. Men forskjellen mellom de to trenger ikke være så stor som vi ofte får inntrykk av. Saka er at mange av oss har gått trøtt av den lange debatten mellom
I fredagsspalten om «Språket vårt» i Klassekampen 18. januar skriver Arild Rønsen at han oppfatter det «sånn at Språklig samling er nedlagt» og at laget har gitt opp språkkampen. Jeg kan berolige han og andre med å si at så er ikke tilfelle. Landslaget for språklig samling (LSS) har eksistert i fleire tiår og det er fortsatt i live! Rønsen ber avisas lesere om å skille mellom muntlig og skriftlig norsk. Han understreker, med rette, at det er ingen som snakker nynorsk eller bokmål. Vi snakker ulike dialekter og det bør vi fortsette med, i alle situasjoner. Nynorsk og bokmål derimot er to varianter av det skriftspråket som vi kaller norsk: «Nynorsk og bokmål er skriftspråk», forklarer han, og
