Sherryspråket

I Klassekampen 20. februar har Marit Synnøve Krogtoft ei hel side om at det i skriftlig bokmål ikke er lov å "peike" på noen. Der skal man "peke".

I mange år nå er bokmålet blitt mer konservativt og sherryaktig, og riksmålsfolket gleder seg som unga til julepresangene. Som det er viktig for bikkja å pisse høyest på løktestolpen, er det viktig for sherryfolket å markere sin sosiale posisjon i samfunnet. Da er det viktig å holde seg unna a-endingene og det personlige pronomenet "dem". Ellers kan man fort rase ned den sosiale rangstigen, om sånne fy-ord tas i bruk.

Språket i Norge har siden dansketidas slutt vært en klassekamp mellom sherryfolket og folka i dalstroka og i arbeiderklassen. Nazistene mente at 1938-reforma, som sherryfolket hata, hadde for mye arbeiderpreg og kokte i sammen noe i 1941.

Språkreforma fra 1981 la palmegreiner foran sherryfolkets føtter. Da blei obligatoriske hukjønnsord sterkt redusert, og det er tillatt å skrive kuen, som om kua noen gang har hatt snurrebass. I Aftenposten bedes fortsatt folk med diftonger og a-endinger i bukselomma om å gå kjøkkenveien. Det er ille nok om noen skriver "framskritt" istedenfor "fremskritt".

Det kryr av folk som har lakenskrekk for å si "dem". Mange hater også å bruke gradsadverbet "enda", og strør om seg med tidsadverbet "ennå". Sakte og sikkert vil likevel skriftspråket bevege seg i den folkelige retninga med a-endinger.

Sjøl er jeg vokst opp på Vålerenga, der "de" og en-endinger var bannlyst. Klengenavnet mitt blei derfor Oksa, sjøl om jeg løp som en okse og har snurrebass.

Først publisert i Klassekampen 21. februar 2019. Gjengitt med tillatelse.