HISTORISK BAKGRUNN

Helt fram til 1907 var det offisielle og dominerende skriftspråket her i landet rein dansk. At det ble en forandring det året, skyltes en bevegelse som under slagordet fornorsking resulterte i at en rettskrivingsreform ble offisielt vedtatt. Reformen bestod i å endre det danske skriftspråket slik at det retta seg mer etter talemålet til den økonomiske og kulturelle eliten i landet, kalt «den dannede dagligtale». Blant annet førte det til at man ikke lenger skuller skrive bog, æble, gade, men isteden bok, eple, gate, og istedenfor heste og huse skulle man skrive hester og hus.

 

I tillegg til disse endringene ble det formulert et videre siktemål for språkpolitikken, nemlig ei tilnærming til nynorsk med sikte på ei framtidig sammensmelting. Moltke Moe (sønn av eventyrsamleren Jørgen Moe) uttrykte det slik i 1907 (med de nylig vedtatte stavemåtene): Det ene [skriftsprog] kan ikke tyne det andet, kaste det ut av landet. Vi kan ikke skjære bort hverken vor gamle historie eller vor senere historie, kan ikke sætte hverken by eller bygd utenfor. Begge maa være med, hver fra sin kant, mot det store maal: et samnorsk sprog, vokset op av de levende talemaal, byernes som bygdernes.

 

Med samnorsk mente Moe et framtidig sluttprodukt av en langvarig og gradvis prosess. Denne prosessen skulle stimuleres gjennom offisielle rettskrivingsreformer i begge målformer, og for bokmålets del måtte det bety at man tok inn i den offisielle normalen former som brøt med det som på den tida ble regna som «dannet tale». Nynorsken på si side måtte gi opp former som var ensidig knytta til «fjord- og fjell-Norge», og legge seg nærmere talemålet på Østlandet, i Trøndelag og Nord-Norge.

 

De to neste rettskrivingsreformene, i 1917 og 1938, var to dugelige steg på tilnærmingsveien. Tendensen gikk i retning av å styrke særlig det østlandske folkemålsinnslaget i begge målformene, i 1917 som valgfrie former, i 1938 i stor grad som obligatoriske former som fortrengte de tradisjonelle. For eksempel fikk mange hokjønnsord obligatorisk -a (sola, boka, gata istedenfor solen, boken, gaten osv.).

 

Etter krigen utvikla det seg en kraftig motstand mot denne rettskrivingsreformen og mot tilnærmingspolitikken i det hele tatt. Dette kom delvis av at reformene ble gjennomført for raskt. Folk fikk ikke tid til å venne seg til de radikale formene og prøve dem ut i praksis før de ble innført i lærebøkene. At litterære klassikere ble «omskrevet» til radikalt bokmål i lesebøkene for skolen, gjorde ikke saken bedre.

 

Det var altså ikke vanskelig å finne saklige innvendinger mot den måten samnorskpolitikken ble praktisert på, men riksmålsbevegelsen, som raskt greip initiativet i motstanden, spilte vel så effektivt på irrasjonelle følelser og fordommer mot «vulgærsproget». Aksjonene utarta til rein hets mot folkemål i det hele tatt, blanda med en god porsjon nynorskhat, og de fikk tilslutning langt ut over de tradisjonelle riksmålskretsene. Aksjonistene hadde sterke økonomiske krefter i ryggen og sterke personligheter i ledelsen, og de klarte å kompromittere sjølve samnorskbegrepet så sterkt at det fremdeles er mange som reagerer negativt på begrepet, uten nødvendigvis å vite så nøye hva det innebærer. Øydelegg ikkje det vakre ordet samnorsk! skreiv Halvdan Koht i Arbeiderbladet i 1953, noe som gir oss en idé om hvor intens striden var.

 

Fra slutten av 1950-åra skifta derfor myndighetene linje i språkpolitikken. Etter hvert ble språket i lærebøkene mer tradisjonelt igjen. Den nye læreboknormalen av 1959 førte til ei stabilisering av status quo, ikke til nye skritt på tilnærmingsveien. Etter hvert ble det politisk vanskelig å forsvare tilnærmingslinja, og de politiske partiene som hadde stått bak denne linja (i første rekke Arbeiderpartiet) så seg best tjent med ei språkfredslinje. Den gikk ut på å gi innrømmelser til Riksmålsforbundet, som siden 1952 hadde drevet ei privat normering av det konservative bokmålet (riksmålet) med tilslutning fra ledende krefter i næringslivet og store deler av den konservative pressa og forlaga. Denne politikken kulminerte med rettskrivingsendringene i 1981, der tradisjonelle riksmålsformer igjen fikk offisiell status i praktisk talt alle tilfeller der tilnærmingsformer hadde vært eneform.

 

I dagens offisielle norske rettskrivning er det mulig både å skrive nesten fullt riksmål og til å skrive et svært reint «samnorsk» bokmål. Fortsatt forekommer riktignok etterdønninger av riksmålshetsen i femtiåra, og en god del språklige og sosiale fordommer om at visse talemålsformer er vulgære, upassende eller feil. Men diskrimineringa av dialekter i tale har heldigvis blitt stadig svakere, sjøl om det fremdeles sirkulerer underlige forestillinger om samnorskformer i bokmål, og manglende kunnskaper om hva som faktisk er tillatt i offisiell rettskrivning. Et viktig formål for Landslaget for språklig samling er å arbeide for mer opplysning og større toleranse på disse områda.

© 2016 Landslaget for språklig samling

  • w-facebook
  • Twitter Clean