Samnorsken var ikke død likevel!
NRK nyheter informerte 15. januar og påfølgende dager om stiftinga av en ny organisasjon som skal «løfte fram» radikalt bokmål. Samtidig opplyste NRK at samnorsken nå var død og begravd. For mange kan dette være ei forvirrende blanding av begreper. Ei kort oppklaring kan være på sin plass.
Samnorsk har sia tidlig på 1900-tallet vært navnet på ei målsetting, nemlig målsettinga om at vi en gang skal komme fram til et fellesnorsk skriftspråk, som skal erstatte nynorsk og bokmål. Denne målsettinga var offisiell norsk språkpolitikk i størsteparten av 1900-tallet. Fram til 1980-tallet var det tenkt at målet skulle nås ved ei gradvis tilnærming mellom nynorsk og bokmål. Tilnærminga skulle i hovedsak realiseres ved at både nynorsk og bokmål gjennom rettskrivingsreformer skulle ta opp i seg utbredte ord- og bøyingsformer fra norsk talemål. De nye formene skulle i størst mulig grad være samformer, det vil si former som skulle være like i begge målformer. For bokmålets del kom disse folkemålsformene til å utgjøre det som etter hvert har blitt kalt radikalt bokmål.
Det er dette som er og har vært målsetting og språkpolitisk program for Landslaget for språklig samling (LSS) sia laget bli stifta for seksti år sia. LSS har eksistert sia 1959, og vi eksisterer fortsatt i beste velgående, som man blant annet kan se av nettsidene våre (sprakligsamling.no). I alle de åra som har gått sia stiftinga av LSS, har støtte til bruken av de radikale bokmålsformene stått sentralt i programmet vårt. Hvert år deler vi også ut Språklig samlings litteraturpris, som går til en forfatter eller skribent som bruker et språk med et preg av de radikale formene i bokmålet.
Det kan se ut til at den omtalte nye gruppa ser bruken av radikalt bokmål som et mål i seg sjøl, mens LSS ser bruk av radikalt bokmål som et viktig delmål i et videre perspektiv. LSS har den samme målsettinga i dag som for 60 år sia: å fremme ei utvikling mot et framtidig fellesnorsk skriftspråk som alle norsktalende kan kjenne seg heime i. Et mer talemålsnært bokmål (radikalt bokmål) er bare ett av flere virkemidler som skal ta oss til dette målet. Det framtidige fellesnorske skriftspråket kan vi kalle framtidsnorsk.
Mange mener at vi er nærmere målet om framtidsnorsk nå enn noen gang tidligere. For yngre folk i Norge viser ord som språkstrid, riksmål, landsmål, samnorsk, bokmål og nynorsk til ei historie som i stigende grad framstår som irrelevant, unødvendig og lite produktiv. Norsk språk har endra seg mye de siste 50-60 åra, og utviklinga har gått særlig raskt etter at epost, meldingstjenester og sosiale medier de siste 20 åra har gjort det både mulig og nødvendig for alle å uttrykke seg skriftlig i større grad enn før. Utviklinga stopper heller ikke her. Folk skriver mer enn noen gang tidligere, og friere. På sosiale medier er det klart at de offisielle skriftspråksnormene oppleves mer som rådgivende enn som absolutte. Talemålsnære ordformer og formuleringer vinner fram. Det er grunn til å tro at vegen ikke er lang fram til det vi i LSS kaller framtidsnorsk, det vil si ett fellesnorsk skriftspråk bygd på de mest utbredte formene i norsk talemål og med høve til stor variasjon. På samme måte som vi i dag sier at vi snakker norsk, vil vi da kunne si at vi skriver norsk, og ikke nynorsk eller bokmål.