Hva skjer når nynorsken faller bort som administrasjonsspråk?

Dette innlegget er en kommentar til en språklig utvikling som ser ut til å være i full gang på Vestlandet for tida. Sammenslåing av fylker og kommuner til større enheter ser helt klart ut til å svekke nynorskens posisjon sterkt. Innlegget inneholder forfatterens synspunkter, står i sin helhet for hans regning og tar ikke på noen måte sikte på å gi uttrykk for hva Landslaget for språklig samling mener. Forfatteren håper at innlegget kan føre til en saklig diskusjon om hvilken språkutvikling vi ønsker å ha i Norge i tida framover.

Tilnærming blei bytta ut med status quo

Da Norsk språkråd blei oppretta i februar 1972, blei også Språknemndas formålsparagraf om aktivt arbeid for tilnærming mellom bokmål og nynorsk "på folkemåls grunn" bytta ut med en atskillig slappere formulering om at Norsk språkråd skal "støtte opp om naturlige utviklings­tendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen". Stabilitet rundt status quo skulle være første prioritet; tanken om ett norsk skriftspråk i Norge var ikke lenger det styren­de prinsippet. Det blei antatt at målsettinga om status quo ville komme til å råde grunnen i en lang periode framover.

Status quo var naturligvis dårlig nytt for nordmenn som ønska en tilnærming mellom og en sammen­smelting av bokmål og nynorsk. Mange av oss har likevel fortsatt arbeidet for det vi anser som det mest fornuftige for Norge. Og se – jammen kan det virke som status quo nå snart har utspilt sin rolle, om enn på en helt annen måte enn vi hadde forutsett og ønska oss. Nynorsken sliter for tida i en stadig brattere motbakke, og det er vel flere enn undertegnede som antar at det kan vise seg vanskelig å opprettholde nynorskens posisjon i tida framover. Nynorsken taper terreng. I stedet rykker bokmålet inn – og tilsynelatende i et akselererende tempo.

La det være sagt med en gang: Dette er ikke en utvikling som Landslaget for språklig samling (LSS) har ønska seg. Når nynorsk byttes ut med bokmål, risikerer vi at både kulturelle og språklige verdier knytta til nynorsk i stor grad forsvinner. LSS har i stedet sett for seg en mer kontrollert sammensmelting av nynorsk og bokmål, slik at ordtilfang, uttrykksmåter og annen språklig kultur fra begge målformene kunne nedfelles i et nytt norsk skriftspråk. Tradisjonelt har denne tanken blitt kalt samnorsk (etter Arne Garborg og Moltke Moe), men innholdet i ideene bak navnet har nok justert seg en del over tid.

Nynorsk snart ikke bærekraftig lenger

Hvor svakt står egentlig nynorsk? Det er flere forhold som truer med å svekke nynorskens posisjon i dag. Jeg skal nevne en del av dem, ganske kort.

• Det arbeides for tida med sammenslåing av enheter både på fylkesnivå og på kommunalt nivå. På fylkesnivå har vi i dag fire fylker med nynorsk som administrasjons­språk: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Resten av fylkene er i hovedsak språklig nøytrale. Mye tyder på at Hordaland og Sogn og Fjordane nå vil slå seg sammen med Rogaland i en Vestlandsregion. Det er bare ca. 35 prosent av innbyggerne i den nye regionen som tilhører kommuner der nynorsk er administrasjonsspråk. Det er vel da ikke urimelig om regionen velger å være språklig nøytral, på linje med de ca. 48 prosent av innbyggerne som bor i språklig nøytrale kommuner i regionen.

• Rundt 110 av de cirka 430 kommunene i Norge har nynorsk som målform. Nynorsk­kommunene er typisk mindre sentrale enn både bokmålskommunene og de nøytrale kommunene, og de har gjerne også forholdsvis få innbyggere. Ved flere av de foreslåtte sammenslåingene kan dette føre til at den sammenslåtte kommunen velger bokmål eller nøytral målform.

• Det har i flere år vært en voksende motstand mot sidemålsopplæring i skoleverket. Motstanden har særlig gjeldt nynorsk som sidemål. Det er ikke urimelig å vente at vi om noen år har en skole der elevene ikke får aktiv opplæring i sidemål, men bare skal ha lest en viss mengde tekst på sidemålet sitt.

• Det kan tidvis virke som nynorsk ikke tas helt på alvor innafor skoleverket. For 8-10 år sia var det et tilbakevendende problem at skole­bøker på nynorsk var forsinka fra forlaga (se bl.a. Nationen).

• Eksamens­oppgaver på nynorsk bærer til tider preg av venstrehåndsarbeid (se f.eks. Universitetsavisa).

• Det har òg vært eksem­pler på at eksamensoppgaver på nynorsk ikke har vært tilgjenge­lige for eksamens­kandi­datene (se f.eks. Universitas eller NRK).

De to første kulepunktene betyr at vi om noen år kan oppleve at det er få/ingen regioner og stadig færre kommuner som bruker nynorsk som administrasjons­språk. De fire siste kule­punktene peker mot at det om noen år vil være færre personer som er i stand til å formulere seg skriftlig på nynorsk. Alle kjennetegn på en ond sirkel er til stede. Hvorfor skal noen ta bryet med å lære seg nynorsk når nynorsk ikke lenger brukes i særlig grad?

Når fylkene faller bort til fordel for regioner, må trolig også Lov om målbruk i statstenesta justeres så den passer for den nye administrasjonsstrukturen i landet. Ventelig vil det bare være en mindre del av region- og kommuneadministrasjonen som kommer til å bruke nynorsk, og antallet personer med aktiv språkkompetanse i nynorsk vil etter alt å dømme synke i åra som kommer. Det er rimelig å forvente at Lov om målbruk i statstenesta vil måtte ta hensyn til disse forholda, og det er vanskelig å tro annet enn at det vil svekke posisjonen til nynorsk i lovverket. På sikt vil det kanskje også være vanskelig å sikre innbyggernes rett til å få svar fra det offentlige på sin egen målform. Enden på denne utviklinga kan fort bli at loven forenkles sterkt eller faller bort.

Berge det som berges kan!

Det er neppe diskutabelt at nynorsken går en tung tid i møte i åra som kommer. Hvordan bør Landslaget for språklig samling stille seg til en slik situasjon? LSS har jo i mer enn 50 år arbeida for at Norge skal ha bare ett norsk skriftspråk, og plutselig ser det ut til at vi får ønsket vårt oppfylt, i hvert fall kvantitativt sett. Kvalitativt sett hadde vi helt klart ønska oss en annen prosess, som nevnt tidligere. Hvordan håndterer vi en slik situasjon? Det kan tenkes flere muligheter.

Det minst tiltrekkende alternativet er vel at vi bare godtar det som skjer og tenker "Ja, ja. Så var det altså sånn det endte." En slik passivitet er lite gjennomtenkt, og den viser i tillegg liten respekt for de verdiene norsk språk mister med nynorsken. Bortfall av nynorsk uten noen form for kompen­sa­sjon i bokmålsnormalen vil rimeligvis også føre til en sementering av den bokmåls­normalen vi har i dag. Hvis vi går ut fra at det vil komme endringer i bokmåls­normalen i framtida, så er risikoen stor for at endringene vil gå i konservativ lei, som vi ikke ønsker.

Et langt bedre alternativ er nok å se på hvilken rolle Språkrådet kan tenkes å ha i alt dette. Fra vedtektene til Språkrådet sakser jeg følgende passuser:

• Språkrådet skal verna om den kulturarven som norsk skriftspråk og talespråk repre­senterer, fremja tiltak som kan auka kunnskapen om norsk språk, fremja toleranse og gjensidig respekt i forholdet mellom alle som brukar norsk språk i den eine eller andre varianten, og verna om dei rettane som kvar enkelt borgar har når det gjeld bruken av språket.

• Språkrådet har ansvar for å ta språkpolitiske initiativ overfor relevante styresmakter og skal uttala seg om spørsmål som andre styresmakter legg fram for det.

• Dersom faktisk språkbruk eller sterke systemomsyn tilseier det, kan Språkrådet vedta ny stavemåte og bøying av tidlegare normerte ord og justeringar i skrivereglane. Vedtak om gjennomgripande endringar eller systemendringar skal leggjast fram for departementet til godkjenning.

Det framgår av dette at Språkrådets overordna formål er todelt: Rådet skal verne om kultur­arven i norsk språk, og det skal ta initiativ til å gi det norske folket et høvelig skriftspråk. Og da får man tro at det er hele det norske folket det siktes til. Fram til i dag har det vært en geogra­fisk fordeling mellom bokmål og nynorsk slik at bokmålet grovt sett har vært enerådende på Østlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge, mens nynorsken har hatt sin base på Vestlandet. Hvis det nå går slik at bok­målet etter hvert overtar også på Vestlandet, så vil det ikke være urimelig å mene at Språk­rådet bør gjøre noen grep for å leve opp til det ansvaret de har for at "kvar enkelt borgar" skal ha et tjenlig skriftspråk. Når det skriftspråklige kartet ikke lenger passer til terrenget, er det kartet som bør tilpasses og ikke terrenget. Noen enkle justeringer i bokmåls­normalen kan antakelig være tilstrekkelig til å starte en utviklingsprosess der bokmålet over tid kan bli en god basis for ett felles norsk skriftspråk.

Noen få justeringer kan ha stor effekt

Antakelig kan utviklingsprosessen få en god start med et fåtall av virkemidler. Hvilke justerin­ger bør man da starte med? Det er ikke vanskelig å se at det her kan være omtrent like mange meninger som det er språkbrukere. Jeg våger likevel å foreslå et mindre antall utvidelser av bokmålsnormalen. Poenget for meg har vært å finne fram til utvidelser som er få i antall, men har relativt stor effekt, slik at bokmålet etter justeringene i større grad enn før avspeiler fler­tallets talemål i Norge.

1. Personlige pronomen: Eg og jeg sidestilles. Hun/henne og ho/ho sidestilles. Dei/dei sidestilles med de/dem.

2. Possesivpronomenet i 3. person flertall (deres i dag) får en annen form, f.eks. dems, slik at vi får et formelt skille mellom eiendomspronomenet for 2. og 3. person flertall (slik de fleste dialektene har).

3. Nektingsadverbet ikkje sidestilles med ikke.

4. Verbbøying: I presens av kaste-klassen sidestilles ending på -ar og -er. I preteritum (og perfektum partisipp) har bokmålet allerede sidestilt ending på -a og -et for kaste-klassen.

5. Substantivbøying: I flertallsbøyinga av hankjønns- og hunkjønnssubstantiv sidestilles -ar med -er og -ane med -ene.

Disse forslaga er i samsvar med en av de grunnleggende tankene i LSS sitt prinsipprogram:

"LSS vil arbeide for å fremme bruken av de folkemålsnære formene i bokmålet, med sikte på å fremme ei utvikling mot et framtidig fellesnorsk skriftspråk som alle norsktalende kan kjenne seg hjemme i. Dette skriftspråket bør avspeile flertallets talemål og dermed støtte opp om det, samtidig som det fører videre mest mulig av den fellesarven som ligger i bokmåls- og nynorsktradisjonene."

Forslaga vil neppe overraske dem som følger med på sosiale medier. Antakelig er det blant pronomenene og i bøyingssystemet vi finner flest tilpasninger ute på nettet. Forslaga tar heller ikke på noen måte mål av seg til å være en fullstendig løsning. Tanken er å starte en prosess, som det vil være Språkrådets ansvar å drive videre. Premisset for prosessen er antakelsen om at nynorsken i stor grad vil tape terreng til bokmålet i åra som kommer og kanskje miste sin plass som administrasjonsspråk. Det bokmålet som da skal erstatte nynorsk, bør ikke være den utgaven av bokmålet som vi kjenner i dag, men en utgave som passer bedre for språkbrukerne der bokmålet rykker inn. Som det står i vedtektene for Språkrådet:

"Dersom faktisk språkbruk eller sterke systemomsyn tilseier det, kan Språkrådet vedta ny stavemåte og bøying av tidlegare normerte ord og justeringar i skrivereglane."

Og dette bør ikke bare være en kan-sak. I vedtektene står det også at "Språkrådet har ansvar for å ta språkpolitiske initiativ overfor relevante styresmakter...". Jeg tror vi er i en situasjon nå der faktisk språkbruk tilsier at Språkrådet bør gjøre nettopp det, for å verne om den kultur­arven som norsk skriftspråk og talespråk i sin helhet repre­senterer, og for å verne om de rettene som hver enkelt borger har når det gjelder bruken av språket.