HISTORIEN TIL LITTERATURPRISEN

Litteraturprisen si historie (før 1990)

av Geir Wiggen

Hvert år blir det delt ut ei rekke priser for kunstneriske og kulturpolitiske prestasjoner Norge. Litteraturprisene aleine er flere enn jeg har oversikt over, og bare få får slik offentlig oppmerksomhet at de kan sies å være allment kjente. Mange av prisene er det ideelle organisasjoner som deler ut, og de ønsker naturlig nok med sine priser både å fremme den saka de står for og markere seg i den allmenne kulturpolitiske bevisstheta i samfunnet, og å hedre og oppmuntre en eller flere personer som med sin litterære innsats representerer de ideene eller bidrar til de bevegelsene som organisasjonene vil fremme. Landslaget for språklig samling er en slik ideell organisasjon, og litteraturprisen det deler ut, må vurderes på den bakgrunnen.

Betyr det at den er «lettere» – dvs, mindre seriøs, mindre betydningsfull, mindre verd respekt og oppmerksomhet enn de «større» og «tyngre» prisene, som offentlige organ (f.eks. departement eller Norsk kulturråd) eller sterke økonomiske interesseorganisasjoner (f.eks. bransjeorganisasjoner for bokhandlere og forlag) står bak, og som media vier etter måten stor oppmerksomhet? I det offentlige kulturpolitiske ordskiftet har noen stundom uttrykt skepsis til mange av de prisene som deles ut for litterære og andre kunstneriske innsatser, nettopp fordi de kan mistenkes for å skulle tjene andre formål enn de litterære (og andre kunstneriske) kvalitetene de honorerer. I denne omtalen av Språklig samlings litteraturpris vil jeg legge vekt på å få fram åssen litteraturprisutdelingene er grunngitt, det vil si hva det er for kvaliteter som er honorert. I den sammenhengen er det også et poeng å notere seg hvem som har vært medlemmer av prisjuryene, det vil si hvilken bakgrunn og hvilke kvalifikasjoner de har som har valgt ut prisvinneme. Og endelig har det interesse å se på prisvinnernes egne holdninger til prisene de er tildelt: Er de enige i prisjuryenes tildelingskriterier? Slutter de seg til det verdisynet tildelinga bygger på?

Fra en helt annen synsvinkel er det naturlig å spørre seg om prisen har endra karakter i tråd med de språkpolitiske justeringene landslaget som helhet har gjennomlevd i løpet av sine år. Jamfør endingene i landslagets lover og prinsipprogram, særlig de som fant sted i 1977, da det med den fornya oppmerksomheta om og interessa for «østlandsk reisning» (den første samnorskorganisasjonen (1916–26)) skjedde ei tilsynelatende forskyving av oppfatninga av grunnlaget for den framtidige samnorsken fra de eksisterende bokmåls- og nynorsknormalene til fellesdraga i de levende folkemåla (dialektene i bygd og by) med særlig vekt på de nedvurderte måla i de folkerike østnorske landsdelene.

Prisvinnerne

Litteraturprisen blei utdelt første gang 1963, til å begynne med noe uregelmessig, fra midten av 70-tallet årlig (så nær som i 1981). Prisvinnerne har vært forfattere både ved enden og ved begynnelsen av sin karriere, kjente og mindre kjente. De har vært poeter, dramatikere og romanforfattere, essayister og sakprosaforfattere. Like mange er forfattere av barne- og ungdomslitteratur som av bøker som passer best for voksne. Det er nynorskbrukere og bokmålsbrukere, enda de som bruker et folkelig («radikalt») bokmål, er i flertall. Både kvinner og menn er representerte. Variasjonen er med andre ord stor i flokken av prisvinnere. Men de har det til felles at de holder et høgt kvalitetsnivå på de områda de har vært virksomme. De har alltid vært valgt ut blant mange aktuelle kandidater.

 

Prisjuryene

De som har funnet fram til prisvinnerne og valgt dem ut blant de mange gode forfatterne som har vært kandidater, har støtt vært særskilt litteratur- og språkkyndige.

Landslaget for språklig samling har alltid hatt mange språkkunnige i medlemsflokken. I den grad landslaget har hatt noen allmenn språkpolitisk styrke, har den vært å finne nettopp i høge faglige kvalifikasjoner hos mange medlemmer og tillitsvalgte. Likevel har språkpolitisk engasjement ikke vært noen kvalifikasjon for å bli medlem av prisjuryen. Bare ved noen få høve har sentralstyret sjøl fungert som jury. Ellers har styret i landslaget av og til hatt en representant i juryen, og ved prisutdelingene har det vært vanlig at en av talene er blitt holdt av styreformannen. Men bare om formannen også har vært litteraturkyndig (med de to-tre unntaka jeg nettopp har antyda), har han eller hun vært den eneste som har grunngitt pristildelingene. Prisjuryene har ellers alltid hatt medlemmer som har kunnet vurdere litterære kvaliteter, det vil si enten erfarne forfattere, framstående litteraturforskere og litteraturpedagoger eller flere av begge disse to kategoriene. I spissen for den første prisjuryen stod såleis Halldis Moren Vesaas. Kåre Holt var òg medlem av den juryen, som ellers bestod av lektorene Svein Hofseth og Arthur Tøra og rådmann Theodor Broch. I seinere juryer finner vi, ved sida av styrelederne, blant andre professorene Bjarte Birkeland og Helge Rønning, forfatteren og skolestyreren Ola Jonsmoen, og litteraturforskerne og -lektorene Tom Christophersen, Per Bache, Anne-Ma Grønlie og Jakob Skauge, førsteamanuensis i norsk ved Norsk journalisthøgskole, Thore Roksvold, og den kjente norskpedagogen og NRK-medarbeideren Ragnar Baartvedt.

 

Prisen og prisutdelinga

Prisene er blitt delt ut i representative omgivelser i Oslo, enten i sentrale hotell, i forlagshus eller i organisasjons- eller institusjonslokaler som Lektorenes Hus, så nær om da Elling M. Solheim fikk prisen. Han var bundet til senga og fikk prisen overrakt ved en høytidelighet heime hos seg sjøl. Det har vært høgtidelige tilstelninger med taler og enkel servering. Til stede har naturligvis prisvinnerne og prisjuryene vært, likens representanter for landslagets styre og for forlaga prisvinnerne er knytta til (i regelen forlagssjefene). I varierende grad har også kulturjournalister fra presse og kringkasting være til stede, og ikke sjelden er begivenhetene blitt referert i NRKs nyhetssendinger eller omtalt i form av reportasjer fra eller intervju med prisvinnerne i egne kulturprogram.

Sjølve prisen har dermed ikke minst vært den oppmerksomheta de utkåra forfatterne er blitt vist, og de gode ord prisjuryenes begrunnelser har inneholdt, med andre ord: sjølve hederen. Som mer handfaste hedersbevis er det i alle år blitt overrakt et kunstverk av ett eller annet slag, gjerne et maleri, en radering, tegning, et kunsthandverksprodukt. Fra og med 1982 har prisen også omfatta en pengesum som har tilsvart den årlige avkastninga av Tomas Refsdals litteraturprisfond, kr 10.000 i 1982 stigende til kr 32.000 i 1988 og kr 36.000 i 1989. Også i økonomisk forstand er Språklig samlings litteraturpris etter hvert kommet til å bli betydelig.

 

Tomas Refsdals litteraturprisfond

Rjukanmannen Tomas Refsdal er en av hedersmedlemmene i Landslaget for språklig samling, aktiv sia starten i 1959-60. Som pensjonist overraska og gledde han landslaget med en gave på kr 100.000, som han ville skulle være fondsmidler for litteraturprisen. Denne store donasjonen blei overrakt landslaget under landsmøtet 16. november 1980. Seinere har Refsdal økt fondsmidlene betraktelig flere ganger, slik at fondet nå er av anseelig størrelse.

Med opprettelsen av Tomas Refsdals litteraturprisfond blei det formulert statutter for bruken av rentemidlene som litteraturpris. Av dem går det fram at det først og fremst er god bruk av levende folkemålsformer i bokmålet prisen bør knyttes til. Den livgivende kjelda til ethvert skriftspråk og til god skriftspråklig kunst ligger der den alltid har ligget: i det levende, folkelige talemålet. Det er det gode forfattere og diktere har lånt øre til, fra Wergeland og Ibsen til Solstad, Økland og Osmundsen i vårt språksamfunn. Nynorskbrukere trenger også påminning om det, enda nynorsken per definisjon bygger på fellesdraga i dialektene. Men framfor alt trenger bokmålet og bokmålsbrukerne å holde kontakten med de folkelige talemåla, sjølve de norske morsmåla, for ikke å stivne til. Ifølge statuttene for Tomas Refsdals litteraturprisfond er Språklig samlings litteraturpris framfor alt tiltenkt forfattere som bidrar til å utvikle skriftspråket slik gjennom sin litterære kunst.

 

Prisbegrunnelsene

Helt fra den første prisutdelinga i 1963 har det vært de litterære kvalitetene i ei bok eller et forfatterskap som har gitt grunnlag for valget av prisvinner. At forfatternes språkbruk har vært slik at den peker fram mot et felles norsk skriftspråk – et samnorsk –, at den viser at folkemålsformene har litterær bærekraft, eller at den gir styrke og verdighet til språkvarianter som det ellers hefter hånflir, skam eller mindreverd ved, er også blitt framheva, men bare som sekundære, om enn ikke uviktige, kriterier. Språklig samlings litteraturpris har altså støtt vært nettopp det: en pris for litterære kvaliteter, ikke først og fremst en språkpolitisk pris. Det er det viktig å streke under, for det er forståelig om noen trur det motsatte. Litterære vurderinger er på den andre sida også vurderinger av språk og språkbruk, for litteratur er først og fremst språk: Det er språket som er litteraturens råstoff og språkbruken dens arkitektur. Slik sett er altså motsetninga mellom litterære og språklige omsyn falsk.

Hovedgrunngivinga for pristildelingene har altså vært 1) god litterær kvalitet, 2) en språkbruk som peker framover mot et mulig framtidig samnorsk skriftspråk og, knytta til dette språkpolitiske aspektet, 3) bruk av og statusheving for utbredte og sosialt underkjente norske morsmålsformer. Her kan det være på sin plass å stille sammen sentrale deler av de talene som har vært holdt ved prisutdelingene. Det skulle gi et godt inntrykk av hvor likt vurderingsgrunnlaget har vært, trass i skiftende språkpolitiske grunnsyn i landslagets arbeid ellers.

Om prisen sa Haldis Moren Vesaas, som delte den ut første gang, at den «skal gis til ein forfattar som skriv på eit språk som peiker framover mot det norske språket som Språklig samling, og mange med dei, ønsker eingang må bli det einaste her i landet.» Ho syntes litteraturprisen var en god idé av to grunner: «for han oppmuntrar og stimulerer dei som skriv ved at han viser at det skrivne blir verdsett», og «fordi den fortel at Språklig samling har innsett noko svært viktig ved språkutviklinga. Det nyttar ikkje å leie våre to språk nærare inn mot kvarandre dersom det viser seg at ingen diktar i sitt verk følgjer den rørsla – eller foregrip den rørsla, vil eg seie, for før vi prøver å nærme bokmål og nynorsk til kvarandre, må vi søke inn til diktarverda og der finne garantien for at det går an. Finn vi ingen slik garanti, kan vi likså godt gi opp. Diktarane har no eingang sitt liv, sin gjerning meir knytt til språket en nokon annan. Eit språk som er ubrukbart for dei, er ubrukbart i det heile. Språklig samling har, ved å innstifte denne prisen, vist at dei veit det. Det er altså ein diktar som i sitt verk går god for at ei framtidig språkleg samling her i landet er muleg, dei har ønskt å hedre på denne måten.» Denne diktaren hadde dermed, mente Halidis Moren Vesaas, den store oppgåva attåt det å skape god litteratur, «å hjelpe inn i verda den samnorsken som blir så ille utskjelt jamvel før han har teki til å sparke inne i mors liv.»

Dette siste er et godt språkpolitisk poeng, for samnorsken fins ikke, men er et framtidsmål. Det er blitt understrekt gang på gang under litteraturpristildelingene. Bare én prismottaker, biskop Monrad Norderval (1973), har fått høre at han «forteller på et språk som i beste forstand er samnorsk». Ellers har prismottakerne vært forfattere som «spiller på det norske språk i den retning som Språklig samling arbeider for», som Rakel Seweriin sa det i talen sin til Kåre Holt i 1966. Det er de som følger «Wergelands-lina», som Jakob Skauge sa om Elling Solheim i 1969: «Når du bruker di heimbygds språk, så følgjer du den lina heilt ut. Å sette hederlighets stempel på småmannens språk er også, i vidaste forstand, å slå eit slag for menneskets verdighet. Vi i Språklig samling føler at vi står på line med deg. […] Det er slike diktarar som viser oss at vi har rett til å drive arbeidet vårt, og gir oss tru på det.» Det er slike som nok ikke skriver samnorsk, men som gjennom sine bøker viser at talemålet må være grunnlaget for et levende skriftspråk, som Thore Roksvold sa om og til Vidar Sandbeck i 1980.

Og det er særlig de nedvurderte østlandske folkemålsformene som er sett som grunnlaget for framtidsnorsken, akkurat slik «østlandsk reisning» såg det først i dette hundreåret. Det streka Ola Jonsmoen under i sin tale til Hans Børli i 1972, altså før revisjonen av prinsipprogrammet for landslaget i 1977, og det gav Roksvold uttrykk for i talen til Sandbeck i 1980.

Ellers er det det språklige mangfoldet som har vært understrekt i pristalene: «Vi håper at gjensidig respekt og toleranse vil åpne menneskenes forståelse for den mangfoldighet som kan dyrkes fram i et felles norsk skriftspråk», sa Rakel Seweriin i 1966. Kirsten Langbo fikk høre i 1979 at ho fikk prisen blant annet fordi ho har vist «åssen det å bruke dialekt i seg sjøl gir stoffet liv», og for «hennes arbeid for å gi barn et sunt og naturlig forhold til dialekter.» Ragnar Baartvedt sa i 1987 at «Utdelinga av prisen er en hyllest til krafta i det språklige mangfoldet», og at «Ingvar Ambjørnsen er med på å gi makt til det levende språklige mangfoldet i landet vårt.»

Men både Åsta Holth i 1964 og Mari Osmundsen i 1988 fikk høre at det først og fremst er den litterære kvaliteten i tekstene deres som hadde gjort dem fortjent til Språklig samlings litteraturpris. Med unntak av et par av pristildelingene på 1970-tallet er det verket eller det forfatterskapet som prisen er knytt til, blitt kommentert litterært, enten i en tale for seg eller som en del av juryens ene tildelingstale.

Når en, som jeg har gjort her, stiller sammen alle jurybegrunnelsene, er det påfallende hvor konsekvent de samme utvalgskriteriene er blitt handheva, og hvor likt prisjuryene har resonnert.

Prisvinnernes holdninger

Det har naturligvis aldri blitt stilt språkpolitiske krav til prisvinnerne, verken til uttalte holdninger før de er blitt valgt som prisvinnere, eller til språklig-stilistiske eller holdningsmessige forpliktelser som følge av pristildelinga. Mari Osmundsen svarte kontant nei i 1988 da ho blei spurt om ho kjente seg språkpolitisk forplikta av prisen ho hadde fått. Det skulle da også bare mangle.

Jeg vil tru at en del av prisvinnerne, særlig på 80-tallet, knapt hadde hørt om Landslaget for språklig samling og litteraturprisen det deler ut, før de sjøl fikk vite at de hadde fått den. Men det har aldri skjedd at noen har takka nei til den. Alle har sagt seg glade for den. Mange har holdt en takketale, og noen har gitt uttrykk for språkpolitiske synspunkt i den forbindelsen.

I 1966 sa for eksempel Kåre Holt blant annet: «Å oppdage at det gikk an å skrive det en sa – det ble en opplevelse i livet mitt, en opplevelse og en frigjøring. […] På nær sagt alle målfører her i landet – og det er mange – er det skrevet mesterverk som vi andre bare kan tøye oss etter så godt vi kan. […] I våre klartenkte øyeblikk skjønner vi likevel at den mindreverdige måten de andre uttrykker seg på, likevel er en del av vår språklige fortid og en framtid for norsk språk.»

Elling M. Solheim skreiv diktet «Framover», som er ei sterk hylling til samnorsktanken og den sosiale patos den rommer. Det står å lese fremst i jubileumsboka Språklig samling på folkemåls grunn (redigert av Lars S. Vikør og G. Wiggen, Novus forlag, Oslo 1979.)

Hans Børli satte Språklig samlings litteraturpris svært høgt. I takketalen sin i 1972 sa han blant annet at «i de seinere år har vi provinsforfattere (for et idiotisk uttrykk!) over Østlandsområdet begynt å bruke dialekten vår med større sjøltillit og fortrøstning enn før. Og det tror jeg vi kan takke en enkelt mann for, nemlig Alf Prøysen. […] Den skribent som har en levende dialekt å hente ordtilfang fra, han kan prise seg lykkelig. For når alt kommer til alt, så er det jo dialektene som er det egentlige språket her i landet, […] den levende tunge, morsmålet, hjertets egen stemme. […] Ja, riksmålets unektelig noe anemiske språklegeme kan så innerlig godt trenge til slike transfusjoner av røde blodlegemer fra dialektene. Og jeg synes det er meget fint og rosverdig at Landslaget for språklig samling oppmuntrer og honorerer nettopp en slik språkutvikling.»

Dag Solstad takka for prisen han fikk i 1982 med å si blant annet: «Radikalt bokmål er nå kommet på offensiven. […] Jeg ser ingen grunn til at Språklig samling ikke skal sette seg som mål å erstatte riksmålsprisene gjennom denne prisen.» Han fortalte at han til å begynne hadde kjent seg fratatt sitt opprinnelige vestfoldmål, men at han i bøkene sine hadde arbeidd for å finne tilbake til sine språkligsosiale røtter, ikke ved å ta opp igjen vestfoldmålet han vokste opp med, men ved å forme ut et mer allmenngyldig folkelig skriftspråk med grunnlag i sentrale østlandske talemål.

Noe av det samme gav Tove Nilsen uttrykk for i 1984. Ho hadde begynt å skrive «pent» og skoleflinkt, fortalte ho, men arbeidet hennes med å finne fram til et skriftspråklig uttrykk for sitt opprinnelige språk hadde avdekt at ho hadde to stemmer/språk i seg. Det er det stadig flere i Norge som har, mente ho.

Einar Økland understrekte i 1985, da han fikk litteraturprisen, at «Eg er medlem av Noregs Mållag, ikkje av Landslaget for språklig samling. Men det går godt for Språklig samling. Utviklinga går den vegen. Og eg ønskjer også at utviklinga skal gå imot ei språkleg samling. Sjølv legg eg vekt på å bruke ord som er felles for dei to målformene i staden for å understreke distansen mellom dei.»

Pressedekning

Språklig samlings litteraturpris har fått pressedekning og offentlig oppmerksomhet i svært varierende grad. Jamt over hadde den fortjent større oppmerksomhet, så stor som den er blitt, og så kvalitativt velgrunna den er av litteratur og språkfaglige «tungvektere» i prisjuryene.

Det kan se ut til at den fikk større oppmerksomhet til å begynne med. Det henger rimeligvis sammen med at den hadde nyhetas interesse, og at Landslaget for språklig samling som organisasjon gjorde mer av seg i den delen av det kulturpolitiske livet som dreidde seg om språkstridsspørsmål, enn tilfellet er i dag. Det siste tiåret har jo slike spørsmål i stor grad fått en mer perifer plass i den kulturpolitiske offentligheta. Så seint som i 1973 skapte prisen sterkt opprør i deler av den borgerlige pressa. Morgenbladet hadde brei omtale av prisen, som det året gikk til biskop Norderval, og fulgte opp dagene deretter med rein utskjelling av Landslaget for språklig samling og samnorsktanken. Ellers er det mitt inntrykk at arbeiderpressa har gitt breiere omtale av denne litteratur prisen enn løssalgsavisene. Dagbladet har via den liten eller ingen oppmerksomhet, mens Aftenposten forholdsvis regelmessig er til stede ved prisutdelingene og omtaler dem nøkternt. Det er for så vidt symptomatisk at da Hans Børli døde i august 1989, nevnte NRK at «Hans Børli mottok i alt 13 litteraturpriser, deriblant Litteraturkritikerprisen og Språklig samlings pris». Arbeiderbladet og NTB nevnte at han var innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, og at han fikk Språklig samlings pris ved siden av Kritikerprisen, Doblougprisen og Ønskediktprisen. I den nekrologen kulturredaktøren i Dagbladet skreiv, var Språklig samlings litteraturpris ikke funnet verdig å nevnes mellom disse andre prisene.

Ved hver prisutdeling rykker forlaga vanligvis inn annonser i de største avisene, der de gratulerer med prisen og nevner prisvinnerens aktuelle bøker. Det er et slags minimum av offentlig oppmerksomhet. Ellers er det tydelig at presse og kringkasting er mer interesserte når prisvinneren «har et navn». Hans Børli fikk stor oppmerksomhet i 1972. Det gjorde Dag Solstad òg i 1982; det var reportasjer og intervju i flere aviser, og NRK hadde innslag om prisutdelinga i flere nyhetssendinger i radio og fjernsyn og et større intervju med Solstad om prisen og språksynet hans i radioprogrammet Kulturforum. Da Einar Økland fikk prisen i 1985, var det om lag like stor pressedekning, blant annet med intervju i radioprogrammet Kulturnytt.

Kulturjournalistene og de organ og institusjoner de arbeider for, synes med andre ord ikke å være så interessert i sjølve litteraturprisen. Oppmerksomheta deres synes å avhenge av om prisvinneren er «kjendis» eller ikke. Det er beklagelig, for kvalitetsvurderingene er like strenge ved hvert valg av prisvinner, og de unge og mindre kjente vinnerne fortjener like stor oppmerksomhet som de som alt er kjente.

Slik sett er det mitt inntrykk at riksmålsprisene langt mer regelmessig har fått større og grundigere mediedekning de siste åra, uansett hvem prisvinnerne har vært, enn den Språklig samlings litteraturpris har fått, enda riksmålsprisene verken er større eller kvalitativt «tyngre». Hver og en får tenke seg grunnen til at det er blitt slik. Språkpolitisk må den iallfall være. Er det avisenes og etermedienes redaksjonelle politikk å forfordele oppmerksomheta slik til riksmålsprisenes fordel? Eller er det de enkelte kulturjournalistenes egne språkpolitiske preferanser som ligger under?

Åssen dette enn måtte være, har Landslaget for språklig samling på si side ei stor og viktig oppgave i å spre opplysning om litteraturprisen. Jeg er sikker på at det er mange representanter for pressa og andre kulturinstitusjoner som ville være interessert i å være til stede på prisutdelingene og rapportere om dem på ulike måter, om de bare fikk vite om dem. La meg gi et eksempel: Jeg blei kontakta av en representant for Norsk barnebokinstitutt, som reint tilfeldig hadde kommet til å høre om Språklig samlings litteraturpris, og om gav uttrykk for stor overraskelse over prisens omfang og vinnere, ikke minst fordi den omfatta såpass mange som skreiv for barn og unge. Vedkommende sa uten videre ifra om at barnebokinstituttet gjerne ville inviteres til prisutdelingene og holdes orientert om prisvinnerne frametter. Jeg trur ganske enkelt det ikke er nok å sende ut ei tradisjonell pressemelding om pristildelingene; det er så mye papir som kommer i de aktuelle institusjonenes og personenes postkasser. Det må direkte og personlig kontakt til for å mobilisere større kulturjournalistisk og allmenn oppmerksomhet om prisen. Det koster tid og strev. Men prisen og de verdiene den honorerer og fremmer, fortjener den innsatsen. Og for Landslaget for språklig samling er litteraturprisen én av tre hovedpillarer, der kvartalskriftet Språklig samling og representasjonen i Norsk språkråd er de to andre.

© 2016 Landslaget for språklig samling

  • w-facebook
  • Twitter Clean