August 12, 2019

February 24, 2019

Please reload

Siste innlegg

Nynorsk – et eget språk?

October 10, 2019

1/3
Please reload

Framheva poster

Nynorsk – et eget språk?

October 10, 2019

Både Ernst Håkon Jahr og Thomas Hoel har svart nei på spørsmålet i innlegg her. Det gjør jeg også, men med en annen begrunnelse. Det er ikke en strid om pavens skjegg, men om hva vi skal legge – og hva som vanligvis blir lagt – i ordet språk. Da må man ha tre begreper klart for seg, nemlig ‘språk’, ‘nasjonalspråk’ og ‘riksspråk’. Grunnbegrepet her er ‘språk’. I språkvitenskapen er et språk d.s.s. et språksystem, dvs. et kommunikasjonssystem eller tegnsystem, som når vi slår fast at alle samfunn, og alle normale individer, har et språk, eller spør om f.eks. hvalene har et språk eller ei (se Nynorskordboka, betydning 1). Nynorsk er opplagt et språk i denne betydninga – primært et skriftspråk, sekundært også et talemål, sjøl om det neppe fins noen som har det som «morsmål» eller første talemål. Men det er uinteressant, for det er en selvfølge og skiller ikke nynorsk fra alle andre språksystemer.

 

Men i dagligtalen har språk som oftest en trangere, sosiolingvistisk betydning, der ordet brukes om slikt som norsk, svensk, engelsk, russisk, tibeta

 

nsk osv., altså en viss type språksystemer. Denne særbetydninga kan vi kalle nasjonalspråk, dvs. språket til en «nasjon(alitet)» eller etnisk gruppe – et «folk». Når norsk og dansk regnes som ulike språk og ikke dialekter, må det være fordi nordmenn og dansker regnes som ulike folk eller nasjoner, med bl.a. hver sin stat. Det avgjørende er ikke den språklige avstanden, men den språkpolitiske statusen. Og når norsk og samisk regnes som ulike (nasjonal)språk trass i at de brukes i den samme staten, skyldes det både den språklige avstanden og at samer og «etniske nordmenn» regnes som ulike etniske grupper.

 

Som oftest er det språk i denne betydninga vi tar utgangspunkt i, også i språkvitenskapelige sammenhenger, f.eks. som nordister, de som studerer de nordiske «språka». Et nasjonalspråk kan nemlig deles inn i varianter, først og fremst dialekter og et riksspråk (standardspråk), dvs. en landsgyldig variant av nasjonalspråket. I særtilfeller har vi flere riksspråk for det samme nasjonalspråket og de samme dialektene, som norsk er et eksempel på (gresk er et anna). Nynorsk er ikke noe «språk» i denne betydninga (‘nasjonalspråk’), for det nasjonalspråket nynorsk representerer, kan selvsagt ikke være noe anna enn norsk. Nynorsk blir ikke brukt av en særskilt etnisk gruppe, men av den samme etniske gruppa som de som bruker bokmål, og er bare det ene av to offisielle norske riksspråk, vsa. bokmål.

 

Konklusjonen blir altså at å kalle nynorsk et språk i grunnbetydninga ‘språksystem, tegnsystem’ er en selvfølgelighet, og at å kalle det et språk i særbetydninga ‘nasjonalspråk’ er uholdbart. Nynorsk kan ikke kalles noe anna enn et norsk riksspråk eller standardspråk, ev. en «målform», som er den tradisjonelle betegnelsen på riksspråkene. Jeg antar at hensikten med å kalle nynorsk et eget språk, på linje med samisk eller kvensk, er å gi det mer prestisje – det er nok finere å være et eget språk enn bare en «form» av norsk. Mer penger kan vel også følge med tittelen minoritetsspråk. Det var vel også derfor kvensk ble offisielt godkjent som et eget språk, ikke som (en dialekt av) finsk. Men det er ikke noe grunnlag for tittelen: Nynorsk er ei form av norsk, slik selve navnet antyder, og bokmål og nynorsk tilhører samme (nasjonal)språk, nemlig norsk. Å kalle nynorsk et eget språk er like misvisende som å kalle bokmål for norsk.

 

 

Please reload

Følg oss
Please reload

Søk på tagger