August 12, 2019

Please reload

Siste innlegg

Norskfaget – ny læreplan, nye moglegheiter!

February 14, 2020

1/3
Please reload

Framheva poster

Oppsummering fra seminaret “Framtidsnorsk - norsk språk i 2050”

October 4, 2019

Lørdag 21. september opprant med strålende solskinn. Sammme dag, og samtidig med seminaret, gikk Oslo Maraton av stabelen. Seminaret konkurrerte helt klart med flere andre om oppmerksomheten denne dagen. Besøket var likevel bra: I overkant av 30 personer var innom.

 

 
Deltakerne blei ønska velkommen av Thomas Hoel, leder av LSS, som i innlegget sitt la vekt på at de to målformene etter hvert var blitt såpass like at de stort sett ville kunne få plass i én vid normal. Han hevda at yngre språkbrukere føler at de har arva en språksituasjon som de opp­lever som irrelevant og lite fruktbar, og at det derfor i lengden lett kan bli vanskelig å opprettholde en situasjon fra fortida som de yngre i stor grad mangler forståelse for og ikke ønsker. Han avslutta med ei oppfordring om at språkfolk må forsøke å forestille seg hvordan språkhistorikere om noen hundre år vil oppfatte dagens håndtering av de tilstivna frontene mellom nynorsk og bokmål.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Direktør i Språkrådet Åse Wetås holdt et innlegg der hun tok for seg betydninga av å ha et nasjonalspråk i et land. Hun gav oss en oversikt over alle bruksområdene for norsk som nasjonalspråk, og var også klar på hvor viktig det er at nasjonalspråket støttes og utvikles på flest mulig bruks­områder. Norsk er i dag under press fra engelsk på flere bruksområder. De mest utsatte områdene mente hun var akademia og næringsliv. Her er bruk av engelsk på frammarsj, og vi bør søke å finne tiltak for å unngå domenetap.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bente Ailin Svendsen gav oss en oversikt over en del endringstrender i dagens norske talespråk, først og fremst av fonologisk og morfologisk karakter. Ut fra et solid empirisk materiale basert på flere prosjekter med innsamling av data blant ungdom over det meste av landet hadde hun gjort seg en del tanker om hva slags endringer de neste 30 åra ville kunne bringe. Sikrest var hun med omsyn til skillet mellom skj- og kj-lyden, som hun ikke levna store muligheter for å overleve til 2050.

 

 

 

 

Lars Sigurdsson Vikør brukte innlegget sitt til å sette dagens språksituasjon inn i ei språkpolitisk ramme. Han mente at man ikke kunne utelukke at nynorsk og bokmål en gang i framtida ville kunne forenes i éi skriftnorm, men mente at tida ennå ikke var moden. Den viktigste grunnen, mente han, var det han oppfatta som en følelse av underlegenhet blant nynorskfolket, som gjorde at de stritta imot alle tanker på tilnærming til bokmålet. Han så to veger ut av denne situasjonen. Enten at posisjonen til nynorsk kunne bli såpass styrka at nynorskfolk følte seg mer trygge i forholdet til bokmål, eller, paradoksalt nok, at nynorskbruken blei såpass svekka at det ikke var så mye igjen å forhandle om. Han anså den siste muligheten som det mest sannsynlige, og mente at det derfor var viktig nå å styrke det radikale bokmålet.

 

 

 

 

Rektor ved OsloMet, Curt Rice, tok for seg Språkrådets rolle som rådgivere ved navnsetting av offentlige institusjoner og organ. Han kritiserte praksisen med å anbefale typisk norske navn i alle tilfeller, og la vekt på at i dagens mer multikulturelle samfunn var det riktig å velge navn som støtter opp under det multikulturelle. Som enda et argument for å se utover den norske navnehorisonten nevnte han at mange norske institusjoner og bedrifter i stor grad henvender seg til folk i andre land, som ville kunne oppleve det enklere å forholde seg til navn med mer internasjonal karakter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Redaktør i LSS, Andreas Haraldsrud, stod for utdelinga av Språklig samlings litteraturpris 2019 til Per Petterson. Etter en kort tale som konkluderte med at Andreas av og til også kunne oppleve å føle seg som mannen i Per Pettersons roman, blei prisen overrakt til en glad forfatter. I takketalen etterpå la Petterson stor vekt på at sjøl om han hadde fått mange priser, så var han ekstra glad for denne prisen fordi den også var en språkpris. Vegen fram til forfattergjerninga hadde ikke vært enkel, og særlig hadde det krevd mye prøving og feiling å finne fram til et språk han kunne kalle sitt eget.

 

 

 

 

 

Kjartan Fløgstad var opptatt av språk som kulturbærer og identitets­markør. De siste 70 åra har engelsk hatt en dominerende posisjon som internasjonalt kulturspråk. Denne dominansen finner vi blant annet igjen i lista over de 500 mest populære poplåtene, som magasinet Rolling Stone publiserte i 2004. Først på plass nummer 345 finner vi en ikke-engelsk sang (La Bamba med Ritchie Valens), og det er også den eneste ikke-engelske sangen på lista. Denne sangen representerer da på sett og vis kulturtradisjonene i resten av verden. Han var også overraska over at dialekter fra det vestlandske bibelbeltet var blitt så populære i norsk poptradisjon (Bjørn Eidsvåg, Vamp og ei rekke andre).

 

 

 

 

 

 

 

 

Jon Ole Askedal var opptatt av språket som bærer av skrifttradisjonen i et land. Han mente at en stabil norm og tilbakeholdenhet med omsyn til endringer var viktig for språket som kulturtradisjon. Endringer burde derfor baseres på språkformer som var framherskende i det han kalte normbærende medier. Han plasserte riksmålsnormen som en mellom­ting mellom den offisielle bokmålsnormen og mer snevre “husnormer” som brukes i ei rekke mediehus. Han trakk fram språksituasjon i den tysktalende delen av Europa som en parallell til situasjonen i Norge. Særlig la han vekt på språksituasjonen i den tysktalende delen av Sveits, der variasjonen i talemålet er større enn variasjonen i talt norsk, mens de likevel bare har én skriftnorm.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jan Terje Faarlund var siste innleder under seminaret. Også han var opptatt av endringstrender i dagens norsk, med vekt på endringer av syntaktisk karakter. Blant annet mente han at norsk talespråk var på veg fra et trekjønnssystem til et system med bare to kjønn, felleskjønn og intetkjønn. Han baserte seg på ei rekke eksempler fra et talemåls­korpus der setninger av typen “Hytta mi er ikke lenger min” var det normale, mens “Hytta mi er ikke lenger mi” ikke blei akseptert i samme grad. Eiendomspronomenet “mi” kan i slike systemer bare brukes i posisjonen etter et substantiv som f. eks. “hytta”, ellers brukes “min”. “Hytta” (og “hytta mi”) får da karakter av å være en bøyingsvariant av “hytte”.

 

Please reload

Følg oss