August 12, 2019

February 24, 2019

Please reload

Siste innlegg

Nynorsk – et eget språk?

October 10, 2019

1/3
Please reload

Framheva poster

Peke og peike

February 24, 2019

Visste du at det i bokmål er forbudt å skrive peike, altså med diftong? Jeg for min del oppdaget det i sommer. Retteprogrammet i word liker ikke peike, så jeg slo til slutt ordet opp. For en gangs skyld har retteprogrammet rett: peike står ikke i Bokmålsordboka. Du kan velge mellom mange andre diftonger i ulike ordpar, som mene/meine, sen/sein, slikke/sleike, alene/aleine, leke/leike, men altså ikke mellom peke og peike. Det er da rart?

 

Det var sikkert en del av den nye politikken, altså språkpolitikken, tenkte jeg. Færre valgfrie former, det er et ideal. Men når kan det ha blitt forbudt? Er det noe helt nytt? Eller kan det ha kommet i reformen på 80-tallet, da det ble lov å skrive syd, men forbudt med efter, kanskje? Og hvorfor akkurat peike, men ikke leike?

 

Jeg begynte å jakte på rettskrivingsreformen, den som altså skøyv forma peike ut i kulda, og lot meg sitte igjen her med det litt blodfattige peke. Jakten mislyktes. Jeg leste om 1917-reformen, men der var det peke som gjaldt. Jeg satte mitt håp til 1938-normalen, den normalen som ble opphavet til radikalt bokmål, men nei, også der var det peke som var rett norsk.

 

Oppgitt henvendte jeg meg til Språkrådet og fortalte at jeg ikke klarte å finne ut når forma peike ble forbudt i bokmål, og fikk vennlig svar tilbake om at det aldri har vært tillatt. Peike henger sammen med pigg eller pik, kunne Språkrådet fortelle.

 

Ja, akkurat! Vi har laget et verb basert på et substantiv, kanskje? I deler av landet har dette verbet diftong, som nordpå, der jeg bor, og på Vestlandet, der Ivar Aasen bodde. Forma peike, med diftong, er ikke bare tillatt, men enerådende i nynorsk. På Østlandet og i Trøndelag sier man peke, som er eneforma i bokmål. Den oppvakte lesere vil jo se at både pik og pigg har monoftong, så hvor det der «ei» kom i fra, er ikke godt å si. Artige fun facts, tenkte jeg, og slo meg til ro med å ha funnet et slags svar. Peike har aldri vært tillatt i bokmål. I bokmål peker man.

 

Men når jeg fortalte det til en kollega, spurte han engasjert om vi bare skulle akseptere det? Hvorfor skal ikke en talemålsform som er så utbredt som peike er, være tillatt i bokmål? Må vi bli nynorskbrukere for å kunne skrive peike? Jeg roet ham ned så godt jeg kunne med å si ting som at bokmål ikke normeres etter hvilke former som er mest utbredt i talemålet rundt omkring, men det hjalp lite. Det hjalp heller ikke at jeg prøvde å forklare ham at peike sto i en særstilling i språket, reint historisk sett. I norrønt kan du finne ord som bein, leika, meina med nettopp diftong, men peike, det ordet finner du ikke i Norrøn ordbok. Og det er jo ikke så rart, for ordet er sikkert skapt med utgangspunkt i pigg og pik. Gudene må vite hvordan de sa peike i norrønt, for et eller annet ord hadde de vel. De rettet sikkert peikefingeren mot hverandre stadig vekk, også den gang. Men uansett, jeg forklarte tålmodig til min kollega at det er forklaringa. De diftong-ordene som fantes i språket vårt i norrøn tid, som bein og leik, de kan vi få lov å skrive på bokmål med diftong, mens de som er fikk diftong i nyere tid, etter vikingetida, de får man bare lov til å skrive med diftong i nynorsk.

 

Ja, jeg ser at det virker litt underlig når det framstilles sånn. Som om nynorsk liksom skulle være mer moderne enn bokmål, men det henger sammen med at en viktig normeringsgrunn i nynorsk nettopp er folkemålet. Altså det folk faktisk sier. Det har ikke vært like opplagt i bokmål. Kanskje bortsett fra da i nettopp 1938-normalen. Da var man jo opptatt av folkemålet, at det språket folk snakket ikke var noe dårligere enn det vi hadde arvet etter embetsstanden, som jo i sin tur ofte egentlig var danske, eller wannabe-danske. (Tro nå ikke at jeg har noe imot dansker! Jeg kjenner opptil flere hyggelige dansker! Men nå er jo situasjonen litt annerledes enn den var for 100 år siden, ikke sant?) Da ble bønder mot embetsstand til nynorsk mot bokmål. Mens den nye klassen i samfunnet, arbeiderne, de hadde et språk som alle kunne forakte. Bortsett fra da Arbeiderpartiet som ettertrykkelig sørget for at arbeiderklassens talespråk ble representert i skrift i og med at 1938-normalen ble vedtatt. Den tar dermed hensyn til folks talespråk, og tillot at østlendingene kunne skrive at de la beina på nakken, kasta på stikka og sånn. At de slapp å legge benene på nakken eller skrive at de kastet på stikken.

 

Du humrer kanskje litt når du ser de uttrykkene? Hvis du gjør det, så skjønner du hvordan jeg har det når jeg skal skrive peke, det er et ord som skaper motstand i fingrene mine. Når jeg ser på det jeg har skrevet, vil jeg ikke påpeke et problem, eller peke ut morderen, jeg vil påpeike problemet og peike ut morderen. Det er da to helt forskjellige ting? Nei, ok, kanskje ikke helt forskjellig, men det er litt som å si at noen har kastet på stikken. Det høres ut som dronning Sonja, og det passer fint for henne, men for meg føles det litt som å komme i gallakjole på jobb. Ingenting galt med verken dronninga eller gallakjolen, men alt til sin tid.

 

Så da viser denne kjappe språkhistoria at vestlendingene har sitt språk, der de kan skrive det de sier, som peike – og at østlendingene har fått sitt språk, der de kan skrive det de sier, altså peke. Og så vet jeg ikke helt hvor jeg hører hjemme. Eller heime. Og det er i og for seg greit, det er sikkert sånn alle har det med skriftspråk, det er uansett alltid bare en del av skriftspråket som er i overensstemmelse med talespråket, uansett talespråk.

 

Så dette prøver jeg å overbevise min kollega om. At det er greit. Hvis jeg vil, kan jeg jo skrive peike i bokmål. Selv om det ikke er lov. Det er ikke akkurat kriminelt. Jeg blir ikke arrestert for brudd på rettskrivingsnormen. Jeg kan gjøre som Olav Duun, lage min egen norm! Eller jeg kan gå over til nynorsk og peike heile tida.

 

Men kollegaen min gir seg ikke. Han er blitt ganske opprørt. Han spør meg hva slags system dette egentlig er!? Vi kan velge diftong blant en mengde ordpar som meine/mene, leike/leke, men av en eller annen grunn ikke for peke/peike?

 

Ikke «en eller annen grunn», men av historiske grunner, gjentar jeg tålmodig. Ja, og hva så, sier han. Er det noen grunn?

 

Nei, sannelig ble jeg ikke svar skyldig, gitt. Er det noen grunn? Når jeg nå kjenner meg litt som den målbundne prinsessa, unnskyld; prinsessen, får jeg vel bare ta på meg gallakjolen og peke på dette spørsmålet; er historiske grunner viktigere enn utbredelse i talemålet når vi normerer skriftspråk? Betyr det noe for normering av bokmål hvis Nord- og Vest-Norge sier peike, eller er det greit med bare peke når det er talemålsforma på Østlandet og Trøndelag?

 

 

Leiv Heggstad, Finn Hødnebø og Erik Simensen (1975): Norrøn ordbok, Det Norske Samlaget.

 

Først publisert i Klassekampen onsdag 20. februar 2019. Gjengitt med tillatelse.

Please reload

Følg oss
Please reload

Søk på tagger